Etter et hardt Ecstasy kjør i '01-02 hvor jeg spiste bokstaver som kjeks hver eneste dag, sammen med all verdens andre rusmidler som: Rohypnol, Amfetamin, LSD, Cannabis, Opiater og div. annet som var på markedet. Har jeg vært igjenom enhel del psykiske knekker opp igjenom.
Det som går igjen er sosial angst og deprisjoner.
Jeg opprettholder nok en god del av dette ved å fremdeles røyke cannabis, men jeg vet at den lange ecsatsy perioden min, der jeg spiste E hver dag i 8-9 måneder har hatt mye å gjøre med saken.
Den gangen annså jeg Ecstasy som ufarlig og følte meg lurt av både skolevesenet og politi. Ecstasy var absolutt ikke så farlig som de hadde fremstillt det, og jeg begynte heller ikke direkte på heroin "bare fordi" jeg spiste Ecstasy.
Hadde jeg bare brukt hodet sammen med E, kunne det kanskje ha gått bedre. Men både Ecstasy og uhemmet bruk av psykadelia har vært med på å ødelegge meg mentalt i lengden.

Jeg tror på at det er mulig å ha et noe lunde fornuftig rusbruk med de fleste rusmidler. Men det avhenger helt av bruker, og som trådstarter sier - realiteten innhenter deg èn dag. Om det er i morgen eller om 3 år.
Å gå på fest uten å ha spist Ecstasy var noe jeg slet med i mange år etter at jeg hadde sluttet å spise E. Og den dag i dag har jeg problemer med å ha det gøyt på et utested. Jeg ser ikke underholdnings verdien ved å gå ut på byen og "bare" drikke. Det er ikke som om jeg har lyst til å spise Ecstasy, som det var i begynnelsen. Men det er slags savn, som liksom ikke forsvinner - selv om jeg etter mange år ikke går å tenker på dette til dagen.
Jeg føler at jeg satte kroppen på en real prøve med å gå igjenom utallige speed psykoser, tvang kroppen min til å gå våken i 13 dager, spise LSD 5 dager på rad og i det heletatt alle de dumme påfunnene jeg hadde den gang.

Alt i alt synest jeg at hva som har skjedd for min del er logisk. Jeg har eksprimentert for mye, satt problemene mine til side. Utsatt dem og ikke tatt faresignalene som kroppen gav på alvor.
Det hører med å lytte til sin egen kropp, den vil som oftest gi deg beskjed når man er helt på viddene. Problemet er bare at man som oftest er så ruset, eller at ønsket etter å bli ruset er så stort at man ikke ser tegnene som blir gitt.
Innlegget kan sikkert tolkes moraliserende, men det er ikke ment for det. Det er ikke som jeg sier - ikke gjør det eller det. Men jeg velger å fortelle hvordan det -kan- bli etter overdrevent rusbruk.

Å ta seg en pause i rusbruket er alltid lurt. Det kan gi deg tid til å reflektere over hvilke ups and downs rusmidlene gir seg. Jeg vet bare med meg selv hvor fristende det enkelte ganger var å bare kjøre på med en psykadelisk måned, selv om jeg vet hvor skadeligt det er. Hjernen lurer seg selv ved å benekte all form for rusbruk og skadevirkningene rundt det. Slik har det i hvertfall vært for meg.
I dag sliter jeg med både angst, sosial angst og deprisjoner rett som det er.
I tilegg har jeg store problemer med mareritt. Mareritt som føles veldig ekte, gjerne forvridde drømmer om en situasjon jeg var i dagen før. Disse marerittene er ikke bare noe jeg klarer å skyve til siden, men noe som klarer å holde meg nede store deler av dagen også.
Det er ikke å skyve under en stol at jeg ved flere anledninger har måtte benytte meg av psykriatisk hjelp.
Alikevel er jeg så "smart" at jeg fremdeles bruker cannabis. Psykadelier er noe jeg tror jeg aldri vil komme til å legge på hyllen. Med mindre jeg føler jeg har utforsket nok, noe jeg pr. dags dato ikke gjør.
Men da tenker jeg mest på Fleinsopp og LSD. Men dette er noe som jeg _aldri_ nå lenger tar for å ruse meg. Når jeg bruker det, er det vel planlagt - og jeg har satt meg mål som jeg håper å få oppnåd med trippen.
Jeg hadde en pause fra alle psykadelier '04-06 hvor jeg kun brukte Cannabis. De to siste årene (høsten '06) til nå har jeg brukt Psykadelia, men da mest for å lære mer om meg selv.
Noe jeg vil påstå at jeg har klart å oppnå. Men jeg blir aldri fornøyd, så sopp er nok noe som jeg "alltid" kommer til å konsumere ved riktige anledninge.
Forskjellen fra før til nå er at jeg ikke føler at jeg har noen grense jeg må tøye.