Selvmord er en drastisk ting, og i drastiske deprimerte tider tenker man drastisk.
jeg har selv vert mye inne på tanken, spesielt i tenåra, men endel senere og.
det startet med mobbing på barneskolen, og det gjorde det ikke noe bedre at etter jeg hadde truet mobberne med selvmord fikk jeg helsesøstra på skolen hjem til meg for å snakke med meg siden mine trussler hadde gjort et sterkt inntrykk på elever og jeg hadde utsatt dem for unødig stress og sånn.
dvs de slapp unna og jeg fikk kjeft.

senere ble selvmordstankene hyppigere og mer nærme, jeg har av en eller merkelig nok grunn ikke tatt steget ut og gjort et stort forsøk av det, bortsett fra å hoppe fra diverse høyder, og kommet helskinnet fra det, til å sitte der med barberbladet forran meg og prøvd å funnet en grunn til å la være, da jeg tilfeldigvis har fått snakket med moren min eller noe, og latt være.

men som sagt, jeg har vert så langt nede, og hadde jeg hatt tilgang til for eks. skytevåpen hadde jeg vert dau for 10 år siden. det var nok hovedgrunnen til at jeg lot være, at jeg ikke ville ha en smertefull og langsom død.
som tidligere sagt i tråden, man skal ikke si hva som er god nok grunn og ikke... jeg ville forstått det om en kreftsyk pasient, med enorme smerter og ikke ble kvitt det, og han hadde 6 måneder igjen å leve, at han tok en overdose smertestillende hadde vert nesten en lettelse.
men å si at en ung person som sliter med depresjon bare er latterlig emo om han/hun vurderer selvmord blir som sagt latterlig.

Mine grunner ha kun vert psykisk, dvs depresjon. jeg har ikke hatt fysiske uutholdelige smerter, jeg har ikke hatt ting på samvittigheten jeg ikke kunne bære på lengre, det har rett å slett bare vert at jeg har vert opptatt av mine egne følelser og liv.

da jeg var tenåring å ble mobbet pga utseendet og alle kallte meg stygg, var det ikke lett å gå rundt å være forelska i ei jente jeg bare elsket av alt, og da jeg ble litt elder og jeg var den eneste i gjengen som ikke hadde gjort "det" enda, ble det ikke enklere.

merkelig nok, da jeg endelig fikk meg dame, hadde jeg ikke hatt mer enn ett tilfelle av så deppresiv tankegang at jeg vurderte selvmord på nesten 3 år.
og siden så har jeg faktisk ikke vurdert det.
jeg blir fortsatt deprimert til tider, men jeg har andre ting å ta meg til som gjør at selvmord ikke engang kommer opp i tankene.

men selvom jeg ikke har tenkt å ta livet mitt lengere, så betyr ikke det at jeg ikke har full forståelse for dem som tenker å gjøre det, det har kun med hva du som person synes betyr noe for deg, og om det rakner for deg og ikke noe mer betyr noe, ja da kan man komme på den tankegangen uansett, se bare på han Milliardæren som tok livet av seg for et par år siden, han hadde alt, alt alle her på forumet kunne drømme om, enda så tok han den utveien, grunnen er ukjent for oss, men det var nok til at han tok den veien.