Jeg er for at man skal sørge for at man ikke blir uønsket gravid i utgangspunktet. Der finnes en rekke prevensjoner å velge mellom. Er man moden nok til å ha sex, er man også moden nok til å skaffe seg og bruke prevensjon.

Har man av en eller annen grunn hatt sex hvor der ikke ble brukt prevensjon, kan man bruke angrepille for å hindre et uønsket svangerskap.

Hvis prevensjonen skulle vise seg å feile (ingen prevensjoner er 100% sikker, og de som er 99%, er det kun ved riktig bruk o.l.) og man blir gravid, synes jeg det er bedre at man tar abort (så tidlig som mulig) enn å bringe et uønsket barn til verden som man ikke har forutsetning for eller ønske om å gi en god oppvekst til. Å adoptere bort barnet er jo et alternativ, men er det ikke mange foreldreløse barn som allerede trenger foreldre? Dessuten er graviditet en stor risiko.

Det er farlig å ta abort, og det er farlig å være gravid og føde. Det er farlig for barn å ikke bli tatt vare på. Det må være forferdelig å være et uønsket barn - verre enn å bli abortert.

Å abortere kan gi både fysiske og psykiske skader på moren (og psykiske på faren også om han er involvert utenom selve "akten"). Dette er en avgjørelse som bør tenkes nøye igjennom både av moren, faren og familien og andre som står henne nær + evt. rådgivere/leger/helsesøstere. Til syvende og sist er det morens kropp, hennes ansvar og risiko, og hun bør ha siste ordet. Etter mye tenking og snakking og hjelp, kan ting endre seg, og svangerskapet bli ønsket, og en god oppvekst for barnet bli mulig.

Abort pga av at fosteret har downs syndrom el.l. eller er av feil kjønn el.l. synes jeg er avskyelig!

Personlig hadde jeg aldri klart - eller hatt lyst til - å abortere et liv jeg hadde laget.